Noen ganger viser en enkel idé seg å være sterkere enn dusinvis av komplekse konsepter — slik oppstod spillet Simon på 1970-tallet og etterlot et tydelig avtrykk i den elektroniske underholdningens historie. Fire fargesterke knapper, lyssignaler og lyder som lignet musikalske toner — alt dette utgjorde et enkelt, men overraskende fengslende hukommelsesspill. Bak dette minimalistiske uttrykket lå en genial ingeniøridé, født i skjæringspunktet mellom videospill, lydlige eksperimenter og ønsket om å skape noe virkelig nytt.
Spillets historie
Ideen til Simon kom fra Ralph Baer og Howard Morrison — ingeniører som var tett involvert i utviklingen av de første videospillene. Baer var allerede kjent som “videospillenes far” for å ha skapt Magnavox Odyssey — den første spillkonsollen for hjemmebruk. Inspirasjonen til Simon kom fra et arkadespill fra Atari kalt Touch Me, hvor spilleren måtte huske lys- og lydsekvenser.
Men ifølge Baer var Touch Me klønete og lite vellykket. Han og Morrison bestemte seg for å forbedre konseptet: forbedre lydene, gjøre styringen mer intuitiv og gi spillet et mer tiltalende design. Sammen med programmereren Lenny Cope skapte de en enhet som kunne spille av sekvenser med lys og lyd som spilleren måtte gjenta. I 1978 ble spillet deres lansert av Milton Bradley — en av de største produsentene av brettspill og elektroniske leker i USA.
Simon ble en umiddelbar suksess. I 1978 ble spillet presentert på International Consumer Electronics Show i Chicago og fikk raskt oppmerksomhet. Demonstrasjonen vakte stor interesse blant journalister, forhandlere og besøkende, og spillet nådde raskt butikkhyllene.
Enheten med fire knapper — grønn, rød, blå og gul — spilte av klare musikalske toner i en bestemt rekkefølge. Spilleren måtte gjenta sekvensen, som ble lengre for hver runde. Kombinasjonen av lys og lyd skapte en engasjerende effekt og trigget ønsket om å forbedre egne prestasjoner.
Simon ble raskt populært i USA og internasjonalt. Allerede tidlig på 1980-tallet ble det lansert i flere land, blant annet Storbritannia, Canada og Tyskland, og merkevaren utviklet seg videre: det kom versjoner som Simon 2, Pocket Simon, Simon Stix og senere elektroniske nyutgivelser og mobilapper. Hver ny versjon forsøkte å bevare ånden i originalen, samtidig som den tilføyde nye moduser, mer kompakt design eller visuelle effekter. Simon ble ikke bare en leke, men et ikon for sin tid — et eksempel på hvordan et enkelt konsept kan få kultstatus.
Interessante fakta
- Hver av Simons fire knapper hadde en unik lyd basert på musikalske toner — do, mi, sol og si — som gjorde spillet ikke bare visuelt gjenkjennelig, men også lett å identifisere med lyd, og tilførte et element av rytme og melodi.
- Spillets originale utforming var inspirert av en tromme: et rundt skall med fire segmenter som forsterket forbindelsen mellom lyd og handling.
- Den første produksjonsserien av Simon ble solgt for 24,95 dollar — omtrent 120 dollar i dagens verdi justert for inflasjon — og selv til den prisen ble spillet så ettertraktet at det raskt ble utsolgt fra butikkene.
- Spillet Simon ble også brukt utenfor underholdningsverdenen: det ble aktivt benyttet i ulike kognitive studier, blant annet for å undersøke korttidshukommelse og konsentrasjonsevne, takket være sin tydelige og gradvis økende vanskelighetsgrad.
- Navnet Simon viser til barnespillet “Simon says”, hvor deltakerne bare skal følge kommandoer som begynner med uttrykket “Simon sier” — en henvisning som understreker spillmekanikken: nøye observasjon og presis utførelse.
- I 1999 ble Simon innlemmet i USAs National Toy Hall of Fame som en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike oppfinnelsene i underholdningsindustriens historie.
Simon var et av de første spillene som med suksess kombinerte lyd, lys og hukommelse, og banet vei for en ny sjanger av interaktive leker. Spillet inspirerte mange kloner og etterligninger, og påvirket utviklingen hos en rekke spilldesignere. I dag regnes det som en klassiker, og de originale utgavene fra 1978 har blitt ettertraktede samlerobjekter.