Et av de mest kjente brettspillene, som i popularitet til og med overgår det berømte go, er Shogi, eller “japansk sjakk”. Det spilles også av to personer på et rutete brett med svarte og hvite brikker.
Men i motsetning til klassisk sjakk, er det de svarte — “sente” (先手, “de som går først”) — som gjør det første trekket i Shogi, mens de hvite — “gote” (後手, “de som går etter”) — spiller etterpå. Brikkene er forskjellige i type, bevegelse og verdi, og brettet er ikke begrenset til 8×8 — det kan være så stort som 36×36 ruter!
Spillets historie
Det er ikke kjent nøyaktig når Shogi oppsto, men det skjedde uten tvil i Japan — en gang mellom år 794 og 1185 e.Kr. Dette støttes av traktaten “Nye opptegnelser om sarugaku” (新猿楽記), skrevet av hofflærd Fujiwara no Akihira (藤原明衡) i Heian-perioden (平安時代). I teksten beskrives reglene i detalj, og spillet var allerede da delt inn i “liten Shogi” og “stor Shogi”. Den første ble spilt på et 9×9-brett, den andre på et 13×13-brett.
Ser man enda lenger tilbake, antas det at Shogi, i likhet med klassisk sjakk, stammer fra det indiske spillet chaturanga (चतुरङ्ग). Chaturanga spredte seg først fra India til Persia, hvor det utviklet seg til spillet shatranj (شَطْرَنْج). Senere ble shatranj populært i Sørøst-Asia, hvor det ga opphav til Xiangqi (象棋, Kina), Janggi (장기, Korea) og Shogi (Japan).
De eldste 16 Shogi-brikkene som er funnet av arkeologer i Nara-prefekturet, dateres tilbake til 1000-tallet. De har flat femkantet form med japanske tegn skrevet på dem. Selv om brikkenes form har holdt seg, har brettstørrelsen variert betydelig gjennom historien. Fra 1185 til 1573 ble Shogi i Japan spilt på brett med opptil 36×36 ruter, og et enkelt spill kunne involvere opptil 804 brikker. Det gjorde Shogi til et av de mest komplekse spillene i sin klasse, og langt mer avansert enn vestlig sjakk.
Det fantes flere varianter av Shogi: som Dai Shogi (大将棋, 15×15), Chū Shogi (中将棋, 12×12), Dai Dai Shogi (大大将棋, 17×17), Taikyoku Shogi (大局将棋, 36×36). Disse versjonene krevde ikke bare enestående hukommelse og strategisk tenkning, men også flere timer eller dager for å fullføre én kamp.
På 1500-tallet ble Shogi forenklet av den japanske keiseren Go-Nara (後奈良天皇), og spillet fikk sin moderne form. Fra da av ble det spilt på et fast 9×9-brett med kun 40 brikker. Go-Nara introduserte en helt ny regel — muligheten til, under visse forhold, å bruke motstanderens fangede brikker som sine egne. Dette gjorde Shogi til et virkelig unikt spill og ikke bare en annen variant av sjakk.
Med denne regelen begynte man å se på Shogi ikke bare som et strategispill, men som et spill som krevde mental fleksibilitet: spilleren må ta hensyn ikke bare til sine egne brikker, men også til de som kan brukes mot ham etter at de er blitt fanget. Denne dynamikken utvider mulighetene for taktikk betydelig.
Shogi var mest populært i Japan fra begynnelsen av 1600-tallet til slutten av 1800-tallet. Det ble ansett som en favorittaktivitet blant shoguner (militærledere), og den sterkeste spilleren ble tildelt tittelen meijin (名人, “stormester”) og utnevnt til offisiell Shogi-minister. I andre halvdel av 1800-tallet mistet spillet statsstøtte, og etter andre verdenskrig var det til og med i fare for å bli forbudt.
Grunnen til at den japanske regjeringen ønsket å forby Shogi var bruken av fangede brikker, som ble knyttet til assosiasjoner om krigsfanger. Men Shogi-mesteren på den tiden, Masuda Kōzō (升田幸三), klarte å forsvare spillet. Hans viktigste argument var at i klassisk sjakk blir brikker ikke tatt til fange, men “drept”, noe som i realiteten er enda mer voldelig.
Masuda Kōzō overbeviste ikke bare myndighetene om spillets kulturelle verdi, men arrangerte også demonstrasjonskamper, publiserte artikler i pressen og fikk støtte fra intellektuelle. Takket være hans innsats ble Shogi ikke bare bevart, men opplevde en ny bølge av popularitet i etterkrigstiden.
Interessante fakta
Shogi er et japansk spill med århundrelang historie, og gjennom de siste 900 årene har det samlet mange fascinerende fakta. Her er noen av dem:
- Til tross for vanlig oppfatning er det Shogi — og ikke klassisk sjakk — som er verdens mest populære “sjakk-type” spill, utviklet fra indisk chaturanga.
- Den 17. november feires offisielt som Shogi-dagen i Japan. Tradisjonen stammer fra 1600-tallet, da de beste spillerne spilte seremonielle partier foran shogunen.
- Spillere i Shogi tildeles rangeringer (dan — 段) etter ferdighetsnivå, basert på kyū-dan-systemet (級—段): amatør, profesjonell mann og profesjonell kvinne.
- I Japan finnes det en egen skole for Shogi. Den tar kun imot elever over 20 år som har oppnådd det femte amatør-dan-nivået.
- Den sterkeste Shogi-spilleren på 1990- og 2000-tallet var Yoshiharu Habu (羽生善治), som vant 99 titler. På 2020-tallet er det landsmannen hans Sōta Fujii (藤井聡太) som leder.
- Sōta Fujii ble den yngste spilleren i historien som oppnådde meijin-tittelen i en alder av 21 år og slo en rekord som hadde stått i over et halvt århundre. Han var også den første som holdt alle syv hovedtitlene samtidig.
Per 2025 spiller minst 20 millioner mennesker Shogi på amatør- og profesjonelt nivå. Det er betydelig mer enn antallet spillere av Renju og Go. Shogi regnes med rette som et av de mest populære brettspillene, ikke bare i Japan, men over hele verden.
Dette spillet utvikler ikke bare strategisk tenkning, men gir også spillerne innsikt i Japans rike kultur. Mange som prøver det én gang, blir livslange tilhengere av Shogi.