Ludo er et kjent brettspill som spilles av to eller fire personer, med fargerike brikker og en terning. Spillet er spesielt populært i India, Europa og Sør-Amerika. Det finnes flere varianter og mange forskjellige navn, hvorav noen er registrerte varemerker, hovedsakelig av europeiske selskaper.
Spillets historie
På latin betyr ludo “jeg spiller”, men dette navnet kom til lenge etter at spillet ble oppfunnet — etter at det allerede hadde spredt seg fra Sør-Asia til Europa. Ludos historiske opprinnelse er i India, hvor det ble spilt så tidlig som på 500-tallet e.Kr. — riktignok uten bruk av terninger den gang.
Den endelige versjonen av spillet, hvor spillerne kaster terningen annenhver gang, ble patentert i England i 1896 av Alfred Collier og lansert under navnet Royal Ludo, noe som understreket spillets status som et “kongelig” brettspill.
Ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet var dette brettspillet svært populært blant sjømenn i den britiske marinen. Etter noen mindre regelendringer fikk det et nytt navn på engelsk — Uckers. I Sverige ble en variant kjent som Fia (fullt navn: Fia med knuff, som betyr “Fia med dytt”), og i Sveits er det kjent som Eile mit Weile, som bokstavelig talt betyr “Skynd deg langsomt”.
Det finnes også en ungarsk versjon — Ki nevet a végén (“Hvem ler sist?”), en tysk versjon — Mensch ärgere Dich nicht (“Ikke bli sint, menneske”), og en fransk versjon — Jeu des petits chevaux (“Spillet med små hester”). I Spania kalles den tilpassede versjonen parchís, og i Colombia parques. Disse variantene kan variere i brettets design, antall brikker og spesielle regler.
I mange land er spillet ledsaget av lokale tradisjoner — fra vitser og lykkeønskninger til kompliserte lokale regler, som for eksempel plikten til å slå ut motstanderens brikke når man lander på samme felt.
Kjernen i spillet forblir den samme; bare navn og detaljer endres. Selv om spillet har indiske røtter, har vestlige tilpasninger endret både mekanikken og utseendet betraktelig, og ført det bort fra det opprinnelige pachisi — et tradisjonelt brettspill som har vært spilt i India i århundrer.
Ludo har spredd seg ikke bare vestover, men også østover. For eksempel er det veldig populært i Vietnam, hvor det er kjent som Cờ cá ngựa (“Havhest-spillet”), og i kinesisk kultur finnes et lignende spill kalt 飞行棋 (“Flygende sjakk”), hvor brikkene beveger seg over et korsformet brett og kan “fly” via spesielle felt.
Interessante fakta
- Ludo stammer fra det gamle indiske spillet pachisi, som har over 1 500 års historie. Det ble spilt allerede under Gupta-riket, rundt 500-tallet e.Kr. Bevis på spillets popularitet finnes i de uthugde steinbrettene på terrassene til Agra-fortet i India.
- I den opprinnelige versjonen ble det brukt kauriskjell eller spesielle pinner i stedet for terninger, som ble kastet på bakken. Antallet sider som vendte opp, bestemte hvor langt man kunne flytte.
- Keiser Akbar den store (1500-tallet, stormoguldynastiet) var så glad i pachisi at han spilte det på et gigantisk steinbrett med levende brikker — tjenere som beveget seg i stedet for brikkene.
- Ved enkelte skoler i India og Nigeria er Ludo anbefalt som et friminuttspill.
- Ved noen skoler i Bangladesh og Pakistan ble spillet midlertidig forbudt fordi barna kranglet om det eller skulket timene for å spille.
Det holder å spille én gang — så forstår du: Ludo samler folk, underholder og byr på ekte spenning, glede og smaken av seier!