Backgammon — er et av de eldste brettspillene i verden, med en historie som strekker seg over flere tusen år. Det kombinerer på en bemerkelsesverdig måte enkelheten i reglene med dybden i strategiske muligheter, noe som har gjort det mulig for spillet å overleve gjennom århundrene og bli populært i mange land. Backgammon skiller seg fra andre logiske spill ved sin sjeldne balanse mellom tilfeldighet, som skyldes terningkastene, og ferdighet, som krever beregning og taktisk tenkning. Takket være dette har spillet fått en spesiell plass i kulturen til mange folk — fra de persiske kongehof til moderne kafeer — og regnes med rette som en av de mest elegante og intellektuelle former for underholdning.
Historien til Backgammon
De tidligste røttene til spillet
Arkeologiske funn viser at forgjengerne til Backgammon eksisterte allerede i oldtiden. I Iran (det gamle Persia) har man funnet spillsett som er rundt fem tusen år gamle — brett med fordypninger og terninger — som tilhørte Jiroft-kulturen. Et av de mulige forbildene til spillet er det kongelige spillet Ur (Royal Game of Ur), som var utbredt i Mesopotamia rundt 2600 f.Kr. Akkurat som Backgammon var det en konkurransepreget kamp som kombinerte flaks og dyktighet, der man brukte brikker og terninger.
Skriftlige kilder fra antikken nevner det romerske spillet Latrunculi, et strategisk spill med brikker, samt det senere bysantinske spillet Tabula, som hadde et brett med 24 punkter og 15 brikker for hver spiller. Allerede den gang var målet med Tabula å flytte sine egne brikker raskest mulig rundt på brettet og fjerne dem før motstanderen — et prinsipp som ligner på moderne Backgammon.
Den persiske legenden om skapelsen av Backgammon
Spillet som ligger nærmest det moderne Backgammon, oppstod i Persia under Sasanide-dynastiet (300–600-tallet e.Kr.). Det persiske navnet på spillet — Nard (نرد) — er en forkortelse av Nardshir, som betyr «den modige Ardashirs spill». Ifølge legenden ble spillet oppfunnet av vesiren Buzurgmehr (بزرگمهر) ved hoffet til kong Khosrow I Anushirvan (خسرو انوشیروان). Det fortelles at Buzurgmehr skapte det nye spillet som et svar på det indiske sjakkspillet, for å vise Persias intellektuelle overlegenhet.
I det episke diktet «Shahnameh» (شاهنامه) av den persiske poeten Ferdowsi (فردوسی) fortelles legenden på en levende måte, og spillets opprinnelse knyttes til den vise vesiren. Selv om det ikke finnes historiske bevis for en bestemt oppfinner, peker legenden på spillets persiske opphav og dets betydning ved de persiske kongelige hoffene.
Spredningen av spillet i Østen og fremveksten av lang og kort Backgammon
Fra Persia spredte Backgammon seg vidt over Midtøsten, Sentral-Asia og videre. Allerede på 600–700-tallet nevnes det i arabiske kilder under navnet «taht-e-nard». Gjennom arabisk innflytelse, som nådde Sicilia, kom spillet til Nord-Afrika og Den iberiske halvøy: det antas at spillet kom til Europa for første gang på 900-tallet under navnet Tables (— «brett»).
Spillet var også kjent i Kina: historiske krøniker nevner shuang-lu (雙陸) — et spill som ligner Backgammon, som ifølge tradisjonen ble oppfunnet i Vest-India og brakt til Kina under Wei-dynastiet (220–265 e.Kr.). På 400–500-tallet ble shuang-lu svært populært og en utbredt form for underholdning. I Japan ble et lignende spill kalt sugoroku (双六) så populært at keiserinne Jitō (持統天皇) i år 689 utstedte et forbud mot det, fordi befolkningen ble for avhengig av pengespill. Disse fakta viser at Backgammon allerede i middelalderen hadde mange lokale varianter og navn.
Backgammon i middelalderens Europa
I Europa var spill som lignet Backgammon kjent som Tables. Den første skriftlige referansen til spillet finnes i et angelsaksisk manuskript fra år 1025 (Codex Exoniensis), hvor det står: «To menn setter seg for å spille Tables ...». På 1000-tallet dukket lignende spill opp i Frankrike under navnet Trictrac, og de ble raskt populære blant adelen og spillentusiaster.
Den franske kong Ludvig IX den Hellige (Louis IX) utstedte i 1254 et dekret som forbød hans hoffmenn å spille pengespill, inkludert Tables. Til tross for forbudene fortsatte spillet å spre seg: i Tyskland stammer de første omtaler fra 1100-tallet, i Island fra 1200-tallet. I Spania viet kong Alfonso X den Vise (Alfonso X de Castilla) i 1283 et eget kapittel i sitt berømte verk «Libro de los Juegos» (Boken om spill) til Tables (Todas Tablas), der han beskrev reglene i detalj.
På 1500-tallet hadde terningspill blitt en del av hverdagslivet over hele Europa. Samtidig fantes det ingen felles regler: hvert land og hver region hadde sine egne varianter. I Frankrike spilte man Trictrac, i Italia Tavole Reale, i Spania Tablas Reales, og i Tyskland Puff. I England brukte man lenge den generelle betegnelsen Tables, og først på begynnelsen av 1600-tallet dukket ordet «Backgammon» opp. Etimologien til navnet er ikke helt sikker: ifølge én teori stammer det fra mellomingelsk back («tilbake») og gamen («spill»), som viser til ideen om å bringe brikkene «hjem»; ifølge en annen teori kommer det fra walisisk bach («liten») og cammaun («kamp»). Uansett ble begrepet brukt for å betegne den «korte» varianten av Backgammon, der man kan slå ut motstanderens brikker.
Fremveksten av lang og kort Backgammon
I middelalderens Russland og nabolandene var spillet kjent under sitt persiske navn Nard. Gjennom Kaukasus og Sentral-Asia kom Backgammon til Georgia (der det fra 1600-tallet ble kalt nardii), og senere til kalmukker og andre folk langs Volga og i Sibir. I Russland og andre tidligere sovjetland ble Backgammon svært populært på 1900-tallet, og det ble et tradisjonelt brettspill, særlig vanlig i bygårder og på feriesteder. Over tid utviklet det seg to hovedversjoner av reglene: lang Backgammon og kort Backgammon.
Lang Backgammon er den eldste varianten, nært beslektet med det gamle persiske Nard. I lang Backgammon starter alle brikkene fra én posisjon («hodet») og beveger seg i samme retning for begge spillere; brikker som blir slått ut, fjernes ikke — et felt med én brikke er utilgjengelig for motstanderen. Denne varianten er populær i Østen og i postsovjetiske land, og regnes ofte som den klassiske formen for Backgammon.
Kort Backgammon er derimot den vestlige varianten, der brikkene er fordelt over brettet fra starten, spillerne beveger seg i motsatt retning, og brikker kan «slås ut» og plasseres på baren (den midtre linjen på brettet). Kort Backgammon ble utbredt i Europa fra 1500-tallet, og på 1600–1700-tallet ble det kjent i Amerika. Begge variantene deler samme grunnstruktur, men har ulike taktiske vektlegginger, og de utviklet seg parallelt i historien.
Utviklingen av spillet i nyere tid
På 1600-tallet gjennomgikk det engelske spillet Tables endringer og ble i praksis til kort Backgammon. Begrepet «Backgammon» ble først nevnt i 1635. Engelske spillere skilte den nye varianten fra den gamle, kjent som Irish (irsk Backgammon), som ble ansett som mer seriøs, men etter hvert fortrengte kort Backgammon forgjengerne. I 1743 ble den første detaljerte avhandlingen som beskrev reglene og strategiene utgitt i London — «A Short Treatise on the Game of Back-Gammon» av Edmond Hoyle (1753, «Kort avhandling om spillet Backgammon»), som fastsatte de grunnleggende reglene for kort Backgammon på den tiden. Interessant nok ble spillet på 1700-tallet populært selv blant geistlige, til tross for kirkens fordømmelse av pengespill.
På 1800-tallet hadde reglene for kort Backgammon nesten fullstendig fått sin moderne form. Midt på århundret ble baren (midtfeltet) for utslåtte brikker mye brukt, og seieren i en kamp kunne være verdt ett, to eller tre poeng: en enkel seier — når spilleren først fjerner alle brikkene sine; gammon — dobbel seier hvis vinneren fjerner alle brikkene mens taperen ikke fjerner noen; og backgammon — trippel seier når vinneren fjerner alle brikkene sine mens motstanderen ikke fjerner noen, og minst én brikke står igjen på baren eller i vinnerens hjem. Dette poengsystemet ble grunnlaget for de moderne reglene for kort Backgammon.
Nyeste endringer — doblingskuben og gjenoppvåkningen av interessen
Den største innovasjonen på 1900-tallet var introduksjonen av doblingskuben. På 1920-tallet ble en spesiell Doubling Cube oppfunnet i spillklubber i New York, med sider merket 2, 4, 8, 16, 32 og 64, som gjorde det mulig å øke innsatsen under spillets gang. Denne kuben gjorde spillet mer komplekst ved å tilføre et element av risikovurdering: nå måtte spilleren ikke bare flytte brikkene dyktig, men også vite når det var riktig tidspunkt å foreslå en dobling av innsatsen, basert på sannsynligheten for seier.
Med fremkomsten av doblingskuben ble Backgammon et mer intellektuelt og spennende spill på et nytt nivå, noe som bidro til økt popularitet blant eliten. På 1960-tallet nådde interessen for spillet et høydepunkt i USA og Europa. En nøkkelfigur i denne gjenoppblomstringen var prins Alexis Obolensky — en etterkommer av russisk adel som bosatte seg i Amerika og ble kjent som «den moderne Backgammons far». I 1963 grunnla han den Internasjonale Backgammonforeningen, utarbeidet enhetlige offisielle regler og organiserte de første store turneringene. I 1964 ble en internasjonal turnering holdt i New York med mange kjendiser, og i 1967 fant det første verdensmesterskapet i Backgammon sted i Las Vegas.
Spillet ble raskt mote: Backgammon ble spilt i private klubber, universiteter og på sosiale sammenkomster. Store selskaper sponset turneringer, og kjente mestere og forfattere av strategibøker dukket opp, noe som styrket Backgammons status som en intellektuell og prestisjefylt form for underholdning.
Ved slutten av 1900-tallet forble Backgammon populært i mange land. I flere land i det østlige Middelhavet regnes Backgammon fortsatt som et nasjonalt spill: i Hellas, Tyrkia, Libanon, Kypros og Israel er det dypt forankret i folkelig kultur. I Storbritannia og USA ble nasjonale Backgammonforbund etablert, som regelmessig arrangerer mesterskap og ligaer.
Siden begynnelsen av 1990-tallet har Backgammon gått inn i den digitale tidsalderen: programvare ble utviklet for å spille mot datamaskiner og analysere partier, og med fremveksten av internett oppstod muligheten til å spille på nettet mot motstandere fra hele verden. Dermed har dette eldgamle spillet klart å tilpasse seg nye tider og teknologier uten å miste sin intellektuelle tiltrekningskraft.
Interessante fakta om Backgammon
- Kongelige partier og diplomatiske gaver. Backgammon har lenge vært ansett som et spill for adelige og var ofte en del av diplomatiske gaver. På 1740-tallet ga den osmanske sultanen Mahmud I (محمود) den franske kongen Ludvig XV (Louis XV) et luksuriøst Backgammon-sett laget av tre innlagt med perlemor — et symbol på eleganse og intelligens. Slike brett, dekorert med gull, elfenben eller skilpaddeskall, ble oppbevart i kongelige samlinger som tegn på høy status. Sett fra 1700-tallet verdsettes i dag til titusenvis av dollar på auksjoner, spesielt hvis de tilhørte kjente historiske personer.
- Forbud og spillernes oppfinnsomhet. Gjennom sin lange historie har Backgammon flere ganger blitt forbudt på grunn av sin tilknytning til gambling. I 1254 forbød den franske kongen Ludvig IX spillet ved hoffet, og i 1526 kalte den engelske kardinalen Thomas Wolsey (Thomas Wolsey) Backgammon for «djevelens oppfinnelse» og beordret at alle brett skulle brennes. Men oppfinnsomme håndverkere fant en løsning: på 1500-tallet i England begynte de å lage sammenleggbare Backgammon-brett i form av bøker. Utenfra så de ut som bøker i en hylle, men inni var det spillebrett, brikker og terninger. Dette gjorde det mulig for adelen å spille det forbudte spillet i hemmelighet — de åpnet «boken» for å spille og lukket den raskt ved fare for inspeksjon. Slike Backgammon-sett er i dag ettertraktede antikviteter.
- Backgammon i kunst og populærkultur. Takket være sin popularitet har Backgammon flere ganger blitt avbildet i kunst og litteratur. Den nederlandske maleren Jan Steen (1626–1679) skildret bønder som spiller Backgammon i sitt maleri «The Game of Tric-Trac,» hvor han fanget scenens emosjonelle spenning. I Eremitasjen finnes et annet maleri av Steen hvor en av spillerne velter brettet — tydeligvis etter et tap. Senere dukket Backgammon også opp i film: i James Bond-filmen «Octopussy» (1983) spiller hovedpersonen Backgammon med terninger, noe som understreker atmosfæren av risiko og psykologisk duell. I østlig litteratur og poesi symboliserer spillet ofte livets tilfeldigheter og visdommen i å akseptere dem.
- Rekorder og prestasjoner. I dag arrangeres internasjonale Backgammon-turneringer der verdens beste spillere konkurrerer. Siden 1970-tallet har verdensmesterskapet i Backgammon blitt arrangert hvert år — først i Las Vegas og deretter i Monte Carlo — og tiltrekker seg profesjonelle spillere fra hele verden. Det finnes også rekorder knyttet til spillets varighet: i 2018 satte Rustam Bilalov (Rustam Bilalov) fra Aserbajdsjan Guinness-rekord for den lengste Backgammon-maratonen, som varte i 25 timer og 41 minutter. Et annet interessant faktum er at det teoretiske minimum antall kast som trengs for å fullføre et spill, er 16 trekk, beregnet av matematikere.
Gjennom århundrene har Backgammon blitt en integrert del av mange folks kulturarv. Født i det gamle Persia, har spillet overlevd perioder med forbud og gjenfødelse, erobret Østen og Vesten, og beholdt sin tiltrekning til i dag. Historien om Backgammon er historien om menneskelig underholdning, der konkurranseånd og refleksjon møtes — fra hoffets lærde konkurranser til middelalderens vertshus og de elegante salongene på 1900-tallet. I dag fortsetter Backgammon å forene mennesker fra ulike generasjoner og kulturer, og tilbyr en sjelden kombinasjon av tilfeldighet og beregning. Å forstå reisen dette spillet har tatt, avslører dets særegne verdi — både som et kulturelt fenomen og som trening for sinnet.
Etter å ha blitt kjent med Backgammons rike historie, får man lyst til å teste ferdighetene sine ved brettet. I neste del skal vi gjennomgå reglene for dette legendariske spillet — fra det korte Backgammon (den moderne versjonen) til det østlige lange Backgammon — og dele praktiske tips. Dykk ned i atmosfæren av visdom og spenning som Backgammon tilbyr, og oppdag en verden av logiske kamper og eldgamle tradisjoner.